Chianti blir nok av de fleste regnet som en enkel, ganske syrlig hverdagsvin laget for tidlig konsum. De fleste er nok også inneforstått med at det finnes enkelte unntak. Men finnes det Chianti som kan tåle lagring like lenge som en stor Bordeaux? For å prøve å finne ut av dette kjøpte jeg opp tre flasker med eldre vin hos Enoteca[1] i København.

 

 

Sangiovese er Italias mest dyrkede drue. Den er vidt plantet i de midtre delene av Italia og finnes så langt nord som i Valpolicella og Lombardia og så langt sør som i Calabria. Men det er Toskana vi først og fremst forbinder med sangiovese og det er herfra druen har sin opprinnelse. Den har her vært kjent under navn som Sangioveto, San Gioveto, sangioghetto og S. Zoveto, men i dag er bruken av ”sangiovese” rådende. Navnet tror man kommer fra Sanguis Jovis som betyr ”Jupiters blod”, selv om det er noe usikkert hvorfor. Jupiter var ingen vingud, og vin fra Sangiovese har ingen spesielt mørk farge som kan gjenspeile blodet.

 

Sangiovese-druen har en tendens til å mutere lett, og har derfor fremskapt mange forskjellige kloninger. Kvalitativt har druene brunello, sangiovese piccolo og prugnolo gentile (Vino Nobile de Montepulciano) vært mest kjent mens Sangiovese di Romagna er den kvantitativt mest brukte. Enkelte Producerer, som Badia a Coltibuono, Castello di Nippozano og Biondi-Santi, har også helt spesielle kloninger på sine vinmarker. Ut i fra dette mangfoldet kan det være vanskelig å gi en spesiell karakteristikk av sangiovese. Men druen er ofte kjennetegnet som medium fyldig med god syre, noe som gjør vinen ypperlig å drikke til mat, og en del tannin, som gjør at vinen kan lagres noe. Frukten kan i enkelte tilfeller få mer florale og elegante preg, særlig hvis druene har vært dyrket på kalkstein, mens den i andre tilfeller kan ligne noe mer en Bordeaux. Felles vil ofte være et preg av kirsebær og personlig finner jeg alltid et lærpreg i sangiovese-viner.

 

Mange assosierer i første rekke sangiovese med Chianti. Området som i flere årtier har vært kjent for å forsyne verden med billig, enkel rødvin av ofte varierende kvalitet på de velkjente bastflaskene. Det har vært dyrket vin lenge i Chianti-området, men de første kildene som omhandler vin dateres i 1398, og forteller at ”Francescho di Marcho og Stoldo di Lorenzo er skyldig Piero di Tino Riccio 3 floriner, 26 soldi og 8 denarer, Prisen for 6 karr med hvit Chianti-vin”. Opp til 1700-tallet er det gjerne hvitvin av druene trebbiano, vernaccia og malvasia som omtales som Chianti-vin. Noe som er litt ironisk fordi Chianti-navnet i dag ikke er lov å bruke om hvitvin.

 

Fra så tidlig som vi vet om den røde Chianti, har den alltid bestått av en blanding med Grapes. Det er sangiovese-druen som har vært hoveddruen, men den har blitt mildnet av den røde canaiolo og de hvite druene trebbiano og malvasia. Det er så sent som i 1996 at det ble tillatt å produsere Chianti fra 100% sangiovese (kun tillatt i Classico-distriktet). Allikevel er det aromastoffene til sangiovese som er karakteristisk for den røde Chianti, hvis da ikke vinen blandes med de franske druesortene cabernet sauvignon eller merlot. Cabernet sauvignon har en tendens til å dominere aromabildet selv om den tilsettes i små mengder. Et eksempel på dette er vinen Tinscvil 1979 fra Produceren Monsanto. Vinen består av 75% sangiovese og 25% cabernet sauvignon. Typisk finner jeg fort lær og kirsebærarmoaer i duften, men i tillegg finner jeg cabernet sauvignon-aromaer som bly, sigareske og solbær blandet inn. I munnen finnes den høye syren som kjennetegner de fleste italienske vinene mens tanninene som biter i ettersmaken er typisk franske. Det er god fylde i vinen og mye frukt, men det mangler kanskje en tanke eleganse. Men vinen er et godt eksempel på de såkalte supertoskanerne som oppstod på slutten av 70-tallet. Selv om vinen er 20 år gammel tåler den fortsatt lagring.

 

En klassifisert Chianti som kan minne om Bordeaux er den legendariske Chianti Classico Riserva Ducale Oro[2] fra det tradisjonsrike firmaet Ruffino. Jeg har hatt gleden av å prøve denne vinen i Vintage 1962. Vinen er laget på 70% sangiovese, 15% canaiolo, 10% malvasia og trebbiano (hvite Grapes) og 5% colorino, ciliegiolo og cabernet[3]. Den er laget av en blanding av de beste druene fra alle vinmarkene til Ruffino (ca250 Ha.) og har gjennomgått en såkalt governo-prosess. Dette består i at vinen gjennomgår en annengangsgjæring hvor det tilsettes tørkede Grapes for å tilsette økt ekstrakt og alkohol i vinen. Prosessen har en lang historie i Chianti, men mange kritiske røster hevder at vin laget på denne måten tåler lagring dårlig. I så måte er Ducale Oro et svært godt unntak. Det hevdes at Vintageer som 1947, 1955 og 1958 fortsatt er fullt på høyden. 1962-Vintageen viste i alle fall ingen tegn på forfall. Fargen var dyp rød med en løkskall-farget kant. Intens duft av lær, kaffe, stall og gammelt trevirke. Lite duft av de kirsebær-aromaene som er så typiske for Chianti i denne. På smak er vinen kraftig med mye frukt og høy syre. God ettersmak som fortsatt fremviser noe tanniner. Moden nå, men denne vinen holder fint i 10-15 år til. Her må man finne frem kraftige kjøttretter for å matche vinen. Kanskje den også går til grillmaten.

 

Et eksempel på den mer elegante stilen finner jeg i vinen Chianti Classico Riserva 1968 fra Produceren Badia a Coltibuono. I tillegg til at vinen har hatt et lengre opphold på brukte slavonske eiketønner har den også ligget i tønner av kastanjetre. Vinen fremstår i sitt 31 år med en dyp rød farge og svært brunlig kant. Svært kompleks og edel duft av lær, kirsebær, nøtter, eksotiske toner som i oljet trevirke og hint av stall. Smaken har fortsatt høy syre og moden middels fyldig frukt og meget lang ettersmak. Her er det ingen brautende aromaer men varheten, elegansen og kompleksiteten som er det store. Virkelig en stor vin som fant sin perfekte match i mørt lammekjøtt. Personlig liker jeg denne elegansen bedre enn kraften som finnes i Ducale Oro, men dette kommer an på hvilken stil man liker.

 

 

© Arnt Egil Nordlien, Apr.-99